Utstillingen åpner med uttalelsen "sick and tired of being sick and tired" som er tittelen på et verk der "piece of action" er boret inn i en overflate. Stående foran hullene og hovedstrukturen, vises en annen tekst: "non western".

I et år som er viet til "mangfold" (Mangfoldsåret) finner Bermudez det truende å fremheve sine opprinnelser. Han streber etter å lage et kunstverk der etnisitet ikke spiller noen rolle. Likevel, når man står vestover i galleriet og lar øyet fylle på tomrommet mellom verkets overflate og bakgrunn, dukker spørsmål om identitet, kulturpolitikk og annerledeshet opp på horisonten.

Bermudez sin 'ikke-vestlige natur', ved ikke å være født i Europa, USA eller Australia, problematiseres gjennom fraværet av materiale på en vegg som ligner på den uberørte hvite kube, like mye som andre vestlige institusjoner lengter etter sin lenge borte, ikke glorifiserte, homogenitet.

Alle kjenner historien: Det kan ikke være øst uten vest og ingen vest uten øst. Bilder fra øst forteller mer om Vestens frykt og mangler enn å vise en annenhet. Det handler ikke bare om å presentere en enkel motsetning: Lyn vs Vålerenga, CNN vs Al-Jazera, Frogner vs Tveita.

Når de kardinale retningene er satt, med en kompass i hånden, beveger utstillingen seg 6 km øst for Oslos sentrum, mot Tveita Borettslag, en av de største strukturene som ligger i Alna-dalen med sine 819 leiligheter delt i tre 13-etasjers tårn. Bygningene topper åsene mellom Groruddalen og Østmarka, og deres mammutdimensjoner ble en ikonisk representasjon av norsk forstad, like mye som et visuelt flagg for Øst-Oslo.

Alle kjenner historien: I begynnelsen var det 'Béton Brut' etter Le Corbusier. Han mente: rå betong, men begrepet ble snudd til 'brutalisme' av motstanderne.

Tveita Borettslag er et av de tydelige eksemplene på denne arkitektoniske bevegelsen i Norge. Bygget mot slutten av 60-tallet har blitt endret over årene. Den enkle betongen var ikke etter leietakernes smak. Deretter ble bygningen malt i en gulaktig-hvit tone. De opprinnelige verandaene, med en horisontal trestruktur, ble malt "hytte" brun og senere erstattet av de som hadde råd til det, med jernornamenter, hvis design minner om norrøne motiver.

Verket 'Béton Brut à la norvégienne' viser at norskifiseringen av bygningen allerede var hensiktsmessig i den opprinnelige strukturen, da betongfasaden var designet for å etterligne panelstrukturen man finner overalt i Skandinavia.

Deretter beveger utstillingen seg tilbake til spørsmålet om hvem som snakker, og spesielt hvor det snakkes fra. Fra høydene i Tveita kan man beundre de beste utsiktene over Oslofjorden, mens man snur hodet mot nord, viser Groruddalen alle tegn på sin industrielle stigmatisering. Mot øst vises Østmarkas idylliske grense og setter en grense.

Tilbake på galleriet viser en fotografisk triptyk den klassiske bildet av Tveita fra avstand. Ved å bevege seg til høyre eller venstre vises andre perspektiver, denne gangen fra Tveitas balkonger. Faktum er at man får en av Oslos beste utsikter fra en av byens mest oversette bygninger.

Alle kjenner historien: Babylon ble fordømt, men tårnet ble en hyllest til det ufullendte, et monument for umuligheten av total prestasjon. Det er 819 leiligheter i Tveita Borettslag opprettet under forutsetningene for sosialdemokrati der alle har tilgang til en balkong. Alle er regulert under et felles sett med regler der farger ikke kan endres, klær kan ikke henges opp, fugler kan ikke mates. Selv om alle balkongene kan se like ut på avstand, er ingen av dem like.