FAT: I’m sorry if my disability causes you any inconvenience

Fredrik Thorsen & Anja Tveiterås
3. mai - 2. juni 2024

Kunstnarduoen FAT (Anja Tveiterås og Fredrik Alden Thorsen) arbeider med prosjektet "I’m sorry if my disability causes you any inconvenience" som handler om utenforskapet som arkitekturen i offentlige rom kan skape for mennesker med funksjonsnedsettelser. Velkommen til en utstilling som inneholder både humor og sårt alvor!

Foto: FAT (Fredrik Thorsen/Anja Tveiterås)

FAT var blant søkerne da ROM utlyste Open Call i 2022. Da inviterte vi et bredt fagmiljø til å komme med ideer på prosjekter som kan belyse hva som fremmer og hindrer personer med fysiske funksjonsnedsettelser i forhold til arkitektur og stedsutvikling, enten det er å virke som arkitekt, planlegger eller kunstner, eller hvordan det legges til rette for funksjonsvariasjon i opplevelsen av arkitektur, sted og kunst.

Utstillingen I’m sorry if my disability causes you any inconvenience er en ytring om utenforskap og om følelsen av å være til bry. FAT har et sterkt personlig engasjement for tematikken, og utstillingen er en helhetlig installasjon av konkrete opplevelser av ROMs tilgjengelighet/utilgjengelighet. FAT har i prosessen med ROM hatt ønsker om å gripe inn i våre lokaler ved å bygge heiser og ramper, og viser fysiske og tenkte intervensjoner og tekster. Praktiske hensyn, tillatelser og dels økonomi har naturlig nok påvirket prosessen og hva som lar seg gjøre innen utstillingsåpning i mai 2024. Vilje til å endre våre fysiske lokaler som både kan styrke tilgjengelighet for flere på den ene siden og vise kunstnerisk evne til å tenke nytt og alternativt står sterkt. Utstillingen viser derfor ikke bare endelige kunstneriske resultater, men like mye ideer og prosesser for hva og hvordan vi kan endre fysiske forutsetninger og gjøre tilgjengelighet bedre for flere.

Utdrag fra FATs egen tekst til utstillingen: 

Tittelen "I´m sorry if my disability causes you any inconvenience" spelar på kjensla av å vere til bry. For arkitekturen er ofte til bry for den som ikkje er 100% funksjonsfrisk, samstundes som ein kjenner på den ubehagelege kjensla av å vere til bry når ein stadig må be om hjelp eller tilpassingar for å komme seg fram. Altfor ofte møter menneske med funksjonsnedsettingar arkitektur som gjer kvardagslege gjeremål, som til dømes eit så grunnleggjande behov som å bruke toalettet, til ei strabasiøs utfordring. Enkelte arkitektar og byggherrar opplever kanskje krava om tilgjengelegheit og universell utforming som ein brysam og fordyrande faktor. Mange stader kan det sjå ut som om desse krava har blitt ein parentes eller fotnote seint i arbeidet, snarare enn ein integrert del av den kreative prosessen. Ein del bygg er teknisk tilgjengeleg for til dømes ein rullestolbrukar, men tilgang krev ofte ein omstendeleg prosess; tilkalling av personell, deretter bli geleida inn til dømes på baksida av bygget, eller til ein saktegåande plattformheis der ein sit på utstilling som ein slags ufrivillig sirkusartist. Ein kjem seg inn i bygget, men til kva pris? Arkitekten oppfyller lovkrava, men utan omsyn til brukaren sin verdigheit. 

På same tid blir utallige eldre kulturbygg år etter år ståande med begrensa tilgjengelegheit. Me ser at dagens lovverk stiller få konkrete krav til tilrettelegging og tilgjengelegheit i eldre bygg. Ofte blir manglande tilgjengelegheit på slike bygg forklart med økonomiske begrensningar eller antikvariske omsyn, eit vagt lovverk bidreg truleg også til at eigarane av desse bygga ofte manglar motivasjonen som skal til for å gjere dyre og/eller omfattande tilpassingar. Kanskje har dei også vanskar med å sjå behovet? Eller er den handlingslamma apatien ein konsekvens av normalitetens tyranni? I det me ser på som eit relativt likestilt og moderne samfunn, blir det uansett stilltiande akseptert at mange stader er heilt eller delvis utilgjengelege. Kva ville konsekvensane vorte dersom me hadde eit strengare lovverk, der t.d. manglande tilgjengelegheit hadde ført til dagsbøter og i ytterste konsekvens krav om stenging? Kva om regelverka for tilgjengelegheit vart handheva like rigid som Matilsynet sine kontrollar av serveringsstader?

Anja Tveiterås & Fredrik Thorsen

FAT er duoen Fredrik Alden Thorsen og Anja Tveiterås.

Fredrik Thorsen er en selvlært fotograf med solid erfaring fra ulike frilansoppdrag. Han har jobbet både med dokumentarfotografi for aviser og magasiner, samt utført mangfoldige oppdrag for kommuner, bedrifter og privatpersoner. Thorsen er kortvokst, rullestolbruker, og han lever med kroniske nervesmerter og lammelser etter flere ryggmargsskader. Han har et sterkt samfunnsengasjement og brenner for likeverd og autonomi for alle mennesker uavhengig av funksjonsnedsettelser. Thorsen bruker sine egne erfaringer fra livet med funksjonsnedsettelser som utgangspunkt for arbeidet med dette prosjektet.

Anja Tveiterås har kunstfaglig utdanning fra Falmouth College of Arts og Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO), samt erfaring fra undervisning og ulike prosjekter innen kunst, illustrasjon og formgiving. Hun har blant annet laget utstillingen "Zooleisna", en kombinasjon av fotokollasjer og tekster om utenforskap og bygdedyr i periferien. Tveiterås sto også for illustrasjoner og grafisk utforming i Fusa kommunes ordbokprosjekt "Gasta greie". Hun kombinerer i dag sin kunstneriske virksomhet med arbeid som brukerstyrt assistent (BPA), noe som har gitt henne dypere innsikt i problemstillingene som dette prosjektet forsøker å utforske.

Prosjektet er støttet av Balansekunst, BKH vederlagsfondet, Fritt Ord og Kulturrådet